SVARTE SPEIL PÅ VEGGEN DER…

Bildet-av-Dorian-Gray_Fotokreditering-Gyldendal
Kilde: Gyldendal

SVARTE SPEIL PÅ VEGGEN DER…

MIKAEL SCHULTZ RASMUSSEN 

Hvem er styggest i landet her?
I et svart speil kommer alle dine verste trekk til syne. Vi kan spekulere i om det var denne innsikten som utgjorde idéen bak Netflix’ braksuksess Black Mirror, hvis tittel, ifølge serieskaper Charlie Brooker, viser nettopp til den bekmørke refleksjonen du møter i slutten av enhver episode, når skjermbildet går i svart, og alt du sitter igjen med er din egen uhyggelige øyekontakt.

Dystopiske fortellinger av den typen vi møter i Black Mirror lærer oss å se framover, men i dette essayet er det snarere fortiden vi skal unngå å neglisjere. Følgelig påpeker jeg at hverken TV-skjermen, LCD’en, iPhonen eller iPaden har eksistert nevneverdig lenge. I alle fall ikke like lenge som menneskets styggedom.

For Dorian Gray, hovedpersonen i Oscar Wildes berømte roman, The Picture of Dorian Gray, fra 1890, fantes det ikke noe svart speil. Hva han hadde, var et portrett – malt i helfigur av den eminente maleren Basil Hallward – et forsøk på å fange den unge dandyens skjønnhet og ungdom til evig tid. Og til forskjell fra et speilbilde, hvis to deltakere aldri viker fra hverandre hverken i utseende eller i handling, vil portrettets to deltakere, fra det øyeblikket penselen berører lerretet, begynne sin splittelse. Femti år senere vil den portretterte være rynkete og margstjålen, mens tvillingen i portrettet, stadig skinnende vakker, vil være uberørt av tidens tann.

Dette var uakseptabelt for Dorian Gray.


“How sad it is!” murmured Dorian Gray, with his eyes still fixed upon his own portrait. “How sad it is! I shall grow old, and horrible, and dreadful. But this picture will remain always young. It will never be older than this particular day of June. … If it were only the other way! If it were I who was to be always young, and the picture that was to grow old! For that—for that—I would give everything! Yes, there is nothing in the whole world I would not give! I would give my soul for that!” [Min kursivering.]


I Wildes viktorianske samtid raste samtalene om kropp og ånd. Gjennom denne implisitte pakten med djevelen går Dorians desperate ønske i oppfyllelse. Hans kropp bevarer sin ungdom, mens portrettet av ham eldes. Paktstrukturen tro kommer imidlertid ikke ønsket uten en hake: Dorians ånd tar til å råtne. Det er som om djevelen – eller hva enn det er som står for oppfyllelsen av ønsket – sier til Dorian: «Greit, hvis ikke kroppen din skal forfalle, så skal ånden din gjøre det i dens sted.» Gjennom en rekke stadig mer gruoppvekkende hendelser ser vi Dorian Gray dale inn i ondskapen. I sin bok The Fiction of Evil skriver Peter Brian Barry at Dorian aldri i utgangspunktet var noen sømløs mønsterperson, men viser videre i sin analyse – hvor Dorians stadig mer alvorlige ugjerninger leses i lys av hans minkende kapasitet for anger – at Dorian, innen romanens slutt, har gått fra å være en naiv og selvopptatt, men ingen utpreget slem ung mann, til å inkarnere ondskap.

Og det er på denne måten at Dorians portrett blir hans svarte speil. Portrettet reflekterer hans verste trekk, men snur forholdet mellom det indre og det ytre på hodet. «So you think that it is only God who sees the soul, Basil?» spør Dorian maleren mange år senere, i et øyeblikk etter å ha tatt ham inn i husets bortgjemte gemakker, hvor portrettet står tildekket under et laken. «Draw that curtain back,» sier han, «and you will see mine.» Portrettet som Basil Hallward engang var så stolt av, avbilder ikke lenger den vakre Dorian Gray, men et forvridd uhyre av en mann. Maleren husker tilbake: «There was nothing evil in it, nothing shameful», sier han til Dorian og antyder bildet slik det nå har blitt. «This is the face of a satyr.» Men Dorian er uenig: «It is the face of my soul.»

I en artikkel forklarer Bridget M. Marshall hvordan idéen sto sterkt i viktoriatiden om at det skulle foreligge et samsvar mellom ytre og indre menneskelige kvaliteter. Fysiognomien og frenologien søkte begge å påvise sammenhenger mellom menneskets kropp og dets ånd. I den gotiske litteraturen, forklarer Marshall, var de onde skikkelsene – hekser, vampyrer, varulver etc. – kjennetegnet av et monstrøst utseende som sto i overensstemmelse med deres monstrøse væremåte.  

I lys av dette kan vi tenke oss hvor radikalt skremmende Wildes roman må ha vært i samtiden. Marshall postulerer at det mest skremmende med ondskapen, i vår moderne virkelige verden, ligger i hvor godt kamuflert den er. Mordere, terrorister og overgripere er ikke monstre, men vanlige kvinner og menn. Hva Wilde ga sine lesere var altså en skrekkinngytende forsmak av vår moderne tids forståelse av utseende: hvor man aldri kan stole på det overfladiske. Og hvilken kamuflasje kunne bedre ha skjult Dorians indre ondskap enn hans eget uskyldige unge ansikt? Blant borgerne i Wildes London vandret det altså et «monster», men dette individet kunne ikke sammenlignes med Bram Stokers uhyrlige Dracula eller Mary Shelleys groteske Frankensteins monster. Tvert imot var dette «monsteret» den vakreste av dem alle, den ultimate ulv i fåreklær, maskert i infernalsk skinnhellighet.


Det ondes speil
Ingenting er som å møte seg selv i døren. Det gjør vondt. Det behøver ikke å være et svart speil eller forhekset portrett; det kan være så enkelt som å gjenkjenne i seg selv sine foreldres uvaner eller å komme i hug at ens meritter forrige nachspiel førte til at noen ble såret. Opplevelsen av det uhyggelige, hvor barrieren mellom det kjente og det ukjente vakler på randen til kollaps, vil alltid inneha et element av speiling. Skjermbildet svartner. Du ser inn i en avgrunn som speiler deg selv og du gjenkjenner det onde i ingen ringere enn vedkommende. Det er viktig, skriver Stig Sæterbakken, å forstå at ondskapen ikke er noe fremmed. I sitt essay om Edgar Allan Poe spør han hvorvidt det er slik at vi bare våger å snakke om ondskapen først etter å ha «sterilisert den, abstrahert den, fjernet alt ved den som er forbundet med lidenskap og lyst, kjent dens tiltrekningskraft død og maktesløs, redusert den til et fremmedlegeme, gjort refleksjonen omkring den ene og alene til et spørsmål om diagnostikk». Vi må ikke, skriver han, ignorere den kjensgjerning at ethvert menneske «under gitte omstendigheter [er] i stand til å torturere et annet menneske.»

Det onde må ikke forstås som noe fremmed, som en demon eller djevel, men som noe som er intrikat innvevd i hver og en av oss. Gud har vært død siden 1800-tallet, likevel kjæler vi med dikotomien, som om det stadig foreligger et krast og ideelt skille mellom det som er godt og det som er ondt.


Hinsides godt og ondt
I dette henseende viser Dorian Grays forfall oss noe høyst viktig. Hva Oscar Wildes roman demonstrerer er at intet menneske kan eksistere innenfor rammene av en idé. Gjennom å anvende gotiske litterære virkemidler tillater Wilde sitt fiksjonsunivers et element av overnaturlighet. Kraften som oppfyller Dorians desperate ønske – la oss kalle den djevelen – er en urealistisk kraft i det at den gjør det umulige: Djevelen tar Dorians sjel og gjør ham til en inkarnasjon av ren ondskap.

Men ren ondskap, som postulert ovenfor, utgjør blott en tanke, en idé. Hva Dorian i teorien foretar seg, er altså å transcendere sin sammensatte identitet, tre ut av virkeligheten og bevege seg over i en idésfære. Fra det øyeblikket han inngår pakten med djevelen, helt innledningsvis i romanen, er han fortapt. Allerede da opphører Dorian Gray å være et ekte menneske, fordi han ikke lenger er av en sammensatt moralsk natur.

Vi ser dette i slutten av romanen, hvor Dorian har fått nok av forbannelsen, og søker å heve den. Med kniven gyver han løs på portrettet og lykkes, tilsynelatende, i å reversere forbannelsen. Men hva skjer?

Dorian dør.

For han er nødt til å dø, ikke sant? Da politiet finner ham i etterkant av nådestøtet, ligger han rynkete og fæl på gulvet, mens portrettet atter viser den unge vakre dandyen, slik det opprinnelig ble malt mange år tidligere. Forbannelsen er reversert. Men fordi mennesket Dorian sluttet å eksistere allerede innledningsvis i romanen – fordi Dorian, den ekte og sammensatte Dorian, den naive, selvopptatte, men ikke utpreget slemme unge mannen, således har vært død siden begynnelsen – kan han ikke vende levende tilbake.

For å forstå hva jeg mener kan det være nyttig å tenke seg to Dorianer: én som dør idet pakten med djevelen inngås, og en annen som fødes i samme stund.

Vi ser en analog logikk i Mark Lawrences dark fantasy-roman Prince of Thorns fra 2011, hvor den trøblete og umoralske unge protagonisten Jorg of Ancrath ligger for døden og besøkes av en engel, men nekter å motta frelsen. Hans argument belyser problematikken: Han vil ikke gi avkall på sine synder, fordi det vil være ensbetydende med å forsake sin identitet. «I could go with you, Lady», sier han til engelen. «I could take what you offer. But who would I be then? Who would I be if I let go the wrongs that have shaped me?» Og engelen svarer: «You would be happy.» Men Jorg er uenig, og hans respons demonstrerer mitt poeng vedrørende Dorian Gray. «Someone else would be happy. A new Jorg, a Jorg without pride.»

Hva både Wilde og Lawrence kan gjøre, fordi de opererer med gotiske og fantastiske litterære virkemidler, er å tre utenfor realismens gitter og inkarnere nettopp idéer i sin litteratur. De gir kjøtt til tanker som ren ondskap og ren godhet, og utforsker tåkelandet mellom fantasi og virkelighet. Ren ondskap eller fortapelse, akkurat som ren godhet eller frelse, utgjør idéer. Og ekte mennesker kan ikke romme idéer uten å gå i oppløsning.

Derfor må Dorian dø.


Til ettertanke
I Ondskapens filosofi skriver Lars Fr. H. Svendsen at den demoniske ondskapen – ondskap for ondskapens skyld – må avsettes som en myte, nettopp fordi den fremmedgjør det onde til noe ukjent. For å kunne motvirke ondskapen må vi først erkjenne at «[i]ngen av oss er avskåret fra å være onde.» Videre spør Svendsen hvorvidt man kan forestille seg en menneskelig verden uten ondskap, og konkluderer i det negative, nettopp fordi ondskapen er menneskelig. Vi skal ikke forsone oss med det onde, men vi skal heller ikke late som at det ikke angår oss. Først etter å ha identifisert våre laster, kan vi begynne å bekjempe dem.

Således er det kanskje ikke så ille å ha et svart speil å titte i. Det handler om å ha ydmykheten til å innrømme hvem vi er og hva våre ord og handlinger har å si for andre mennesker. Det handler om å forstå at ondskapen ikke er en demon på utsiden, men en iboende egenskap ved det å være menneske. Ondskapen, den ekte ondskapen, er ingen idé, men noe vi bærer i oss som én av utallige tråder i veven som utgjør vårt vesen.

Så plukk opp et svart speil. Og hvis du mot formodning lever i 1890 og følgelig hverken har laptop eller Netflix-abonnementet for hånden, kan The Picture of Dorian Gray lånes i biblioteket.    

 

Litteratur
Barry, Peter Brian. 2017. The Fiction of Evil. New York: Routledge.

Lawrence, Mark. 2012. Prince of Thorns [2011] London: Harper Voyager.

Marshall, Bridget M. «The Face of Evil: Phrenology, Physiognomy, and the Gothic Villain».

Hungarian Journal of English and American Studies 6, nr. 2 (2000): 161—72.

Punter, David. 2007. «The Uncanny,» i The Routledge Companion to Gothic. Red. Catherine Spooner og Emma McEnvoy. New York: Routledge.

Svendsen, Lars Fr. H. 2013. Ondskapens filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.

Sæterbakken, Stig. 2001. Det onde øye. Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Wilde, Oscar. 1976. The Picture of Dorian Gray. [1890] London: Everyman’s Library.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s