DET UHYGGELIGE I GREAT EXPECTATIONS  

IDA SAGEN RAMBORG

Heimlich” (hjemmelig / hjemlig) er altså et ord, der udvikler sin betydning i overensstemmelse med en ambivalens, indtil det til sidst falder sammen med sin modsætning, uhyggelig. (Freud 1998: ?)

– Sigmund Freud

 

«My father’s family name being Pirrip, and my christian name Philip, my infant tounge could make of both name nothing longer or more explicit than Pip. So, I called myself Pip, and came to be called Pip» (Dickens 2008: 3). Slik lyder åpningen i Charles Dickens’ (1812–1870) roman Great Expectations fra 1861Romanen forteller om den foreldreløse Pip og hans store ambisjoner om å komme seg opp og frem i verden. Mye av dramatikken ligger i spenningen mellom romanens karakterer, og ved å trekke ut det groteske og komiske i sine frodige karakterbeskrivelser, kan Dickens sies å være litt av en karikaturtegner. Disse karakterene bidrar alle til de tilfeldighetene som utgjør Pips reise, og som til slutt fører til hans moralske fall. Det er spesielt én karakter som gjør seg gjeldende i spørsmålet om hvorvidt det overnaturlige forstyrrer romanens realisme: Miss Havisham.

Det er tydelige kjennetegn ved romanen som gjør det naturlig å plassere den som et realistisk verk. I tillegg til de detaljerte beskrivelsene av karakterer, steder og følelser, forholder Dickens seg til de samfunnsmessige forholdene i sin samtid. Gjengivelsen av de sosiale klassene er et motiv som går igjen gjennom hele romanen og som stadig blir problematisert, spesielt gjennom Pips klassereise.

Til tross for Dickens tydelige realisme, er det vanskelig å overse de fantastiske delene i verket. Beskrivelsene av været er en viktig del av romanen, og reflekterer i høy grad det som utspiller seg på et narrativt og et psykologisk plan, og setter i tillegg en uhyggelig stemning gjennom hele romanen. Døden og den mørke stemningen manifesterer seg allerede på første side. Pip befinner seg på en kirkegård ved foreldrenes gravstøtter. Landskapet som blir beskrevet, som også tilhører stedet hvor Pip bor, er øde, myrlendt og gjengrodd av brennesler. Kulden, tåken og mørket legger opp til den fryktinngytende hendelsen som er i ferd med å inntreffe. En mann i grove klær, gjennomvåt av vann og med en stor jernlenke festet til foten, springer opp mellom gravene. Måten denne mannen blir beskrevet på, riktignok gjennom en ung gutts sinn, er karikert, overdreven og får ham til å virke som et monster tatt ut fra et eventyr.

De fantastiske elementene i romanen er tydeligst knyttet til Miss Havisham, en gammel, rik dame som bor på en herregård kalt Satis House. Hit kommer Pip for første gang i følge med sin onkel Pumblechook, men vender stadig tilbake etter å ha forelsket seg i Estella, en ung jente Miss Havisham har oppdratt. Den groteske beskrivelsen av Miss Havisham og Satis House utgjør en slags «magisk» verden som har tydelige gotiske elementer ved seg. Motivene ligger i det mystiske og overnaturlige. Satis House er stort, mørkt og blir nærmest beskrevet som et slott – et kjent motiv i den gotiske litteraturen. Huset reflekterer Miss Havisham, som også blir beskrevet som høy, mørk og spøkelsesaktig. Igjen setter været en uhyggelig stemning og Pip kommenterer at det virker som vinden blåser kjøligere jo nærmere han kommer Satis House. På innsiden av huset er det mørkt og alt som burde være hvitt er falmet. Alt dagslys er stengt ute og det eneste som lyser opp gangene er stearinlys. «This was very uncomfortable, and I was half afraid» (57). Pip føler på den truende stemningen som preger det store huset, men gjennom den unge Pips øyne blir Satis House etter hvert et symbol på en romantisk illusjon om et overklasseliv.

Rommet hvor Miss Havisham befinner seg er som tatt ut fra en annen tid. Det er gammelt og møblene har former og fasonger som virker helt ukjent for Pip. I tillegg står tiden i Satis House stille, og i motsetning til Pip, som etter hvert får store ambisjoner for fremtiden, er Miss Havishams vesen forankret i en tapt tid. Miss Havishams liv er definert ut fra en enkel, tragisk hendelse: Hun ble forlatt av sin store kjærlighet på deres bryllupsdag. Siden den gang har alt stått stille for Miss Havisham, noe som kommer til uttrykk gjennom tiden (klokkene i rommet er stanset på klokkeslettet hun ble forlatt), hennes hevngjerrighet overfor den fortidige hendelsen og ikke minst beskrivelsen av hennes bekledning. Det blir et ikonisk symbol på forfall og død:

 She was dressed in rich materials – satins, and lace, and silks – all of white. Her shoes were white. And she had a long white veil dependent from her hair, and she had bridal flowers in her hair, but her hair was white. Some bright jewels sparkled on her neck and on her hands, and some other jewels lay sparkling on the table. Dresses, less splendid than the dress she wore, and half-packed trunks, were scattered about. She had not quite finished dressing, for she had but one shoe on – the other was on the table near her hand – her veil was but half arranged, her watch and chain were not put on, and some lace for her bosom lay with those trinkets, and with her handkerchief, and gloves, and some flowers, and a prayer-book, all confusedly heaped about the looking-glass (57).

De overnaturlige elementene i romanen kommer likevel best til uttrykk i to spesielle hendelser som opptrer ved Satis House, og det er her leseren føler seg dratt inn i en klassisk spøkelseshistorie. Den første hendelsen skjer tidlig i romanen, hvor Pip enda er en ung gutt. Ved en svær trebjelke mener Pip han ser en skikkelse henge etter hodet. Skikkelsen er iført den samme bekledningen som tidligere er brukt i beskrivelsen av Miss Havisham. Når Pip løper mot henne oppdager han at skikkelsen plutselig er forsvunnet. Den samme hendelsen forekommer senere i romanen, når Pip er blitt eldre. Igjen ser han en spøkelsesaktig skikkelse henge fra bjelken utenfor Satis House, men denne gangen blir han stående i tvil om det han ser er virkelig.

På bakgrunn av disse irrasjonelle hendelsene som forekommer ved Satis House, kan det virke som Dickens her går helt bort fra den virkelige verden. På en annen side kan det være vanskelig å avgjøre om en slik subjektiv erfaring kan sies å være forbeholdt det «urealistiske». Gjennom hele romanen er det Pips stemme som forteller historien om sitt eget liv, noe som gjør det vanskelig å stole på at det som faktisk blir fortalt er forankret i den objektive virkeligheten. Ved å gjøre dette litterære grepet blir det lettere å forsvare Dickens’ roman som realistisk, selv når den inneholder elementer som ikke er ansett for å være betegnende for den realistiske litteraturen.

I boken Realist Vision (2005) diskuterer Peter Brooks menneskers behov for å «flykte» inn i virkeligheten, en påstand som kan virke noe paradoksal. Det er derimot snakk om en annen virkelighet enn vår egen, nemlig den virkeligheten som stadfester seg i realismens litteratur. Brooks’ innledende kapittel tar for seg barnets lek/fantasi som en analogi på den virkeligheten vi møter i litteraturen. Ved å trekke frem Sigmund Freuds teorier om barnets lek, foreslår Brooks fantasien som noe knyttet til det ubevisste hos barnet (Brooks 2005: 1-2).

Hvis det er slik å forstå, at Pips fantasier slett ikke er forankret i en virkelig verden, kan vi utelukke dette som et overnaturlig element i Great Expectations. Dette blir likevel problematisk når den samme hendelsen forekommer senere i romanen, når Pip ikke lenger er en ung gutt. Når Pip gjenopplever hendelsen i voksen alder, beskriver han det som «[a] childish association» (Dickens: 401). For å forstå hensikten bak de to irrasjonelle hendelsene, må man nødvendigvis undersøke dem som litterære grep. Til tross for realismeforfatternes ønske om å portrettere et så sannferdig bilde av den virkelige verden som mulig, var de på ingen måte redd for å bruke metaforer og symboler i sin litteratur. Det kan derfor være hensiktsmessig å forstå Pips møte med Miss Havishams spøkelse som en metafor.

Som tidligere nevnt forekommer den første uforklarlige hendelsen når Pip bare er et barn. Når han som voksen gjenopplever hendelsen og beskriver den som en barnslig assosiasjon, forteller det oss noe om Pips forhold til Satis House. Pip vil alltid være ung i Satis House, det samme vil Estella. Idet Miss Havisham pålegges den autoritære rollen, som nærmest beveger seg over i «den onde stemoren» vi kjenner fra eventyrsjangeren, trer Pip og Estella automatisk inn i rollen som barn, uavhengig av deres alder. Dette skyldes også den tidløse illusjonen som preger Satis House.

Det er helt klart at Great Expectations er en realistisk roman, da den bærer bestemte realistiske trekk. Likevel inneholder den elementer fra den gotiske sjangeren, men da for å sette en stemning eller fremheve det mystiske, snarere enn å trekke leseren inn i en overnaturlig verden. Når Bakhtin skriver om romanens plastisitet er det nettopp det å kunne utfordre den tradisjonelle forståelsen av litteratursjangre som viser seg å være romanens anliggende: Romanen parodierer og er i stadig utvikling. Snarere enn å bevege seg bort fra realismen, kan man si at Dickens utfordrer sjangeren, dog innenfor den realistiske romanens konvensjoner. For Freud er det uhyggelige, ikke minst som et gjentagende element, knyttet til det infantile sjeleliv. En kan derfor argumentere for at det uhyggelige slett ikke rokker ved Dickens realisme, men snarere inngår som en del av Pips ubevisste sjeleliv.

 

Litteratur

Brooks, Peter. 2005. ”Realism and Representation”. I Realist Vision. Yale: Forlag

Dickens, Charles. 2008. Great Expectations [1861]. Redigert av Charlotte Mitchell. London : Forlag

Freud, Sigmund. 1998. Det uhyggelige [1919]. Oversatt av Hans Christian Fink. København: Forlag

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s