RETROSPEKSJON OG SELVRANSAKELSE: JANE AUSTENS PERSUASION

KAROLINA ERIKSEN

Persuasion er en av mange romaner som behandler det velkjente ekteskapsplottet. Handlingen bygger på en kjærlighetshistorie – den mellom Anne og kaptein Wentworth – som fant sted åtte år før det narrative presens. Historien endte brått da Anne avviste Wentworth etter å ha latt seg overtale av familievennen Lady Russell, derav tittelen. Når tilfeldigheter bringer kapteinen tilbake til Annes sosiale krets, gir nye omstendigheter karakterene en sjanse til å gjenoppta forgangne følelser i en påfallende lik kontekst. Leserens engasjement er likevel forankret i noe mer enn forventningen om at karakterene skal komme sammen seksuelt. Dette er også konklusjonen i Robyn R. Warhols analyse av filmen Pretty Woman (1990), og kan gi innsikt i hva som driver narrativet i Jane Austens roman. På hvilken måte kan plottet bli satt i skyggen, og hva er det da som opprettholder leserens interesse? La oss først få et overblikk over ekteskapsplottet og hvordan det fortoner seg i Persuasion.

Robyn R. Warhol beskriver strukturen i ekteskapsplottet som tredelt og ordnet i følgende rekkefølge: «possession», «loss» og «restitution» (Warhol 2003: 59). Det er imidlertid bare den siste fasen, den som dreier seg om gjenopprettelse, som utspiller seg i bokens handling. Paret har allerede rukket å være dypt forelsket, og miste hverandre på Annes initiativ, noe kaptein Wentworth opplevde som et svik og som førte til at han forlot landet. Deres første, og mildt sagt forhastede møte etter bruddet vitner om at han fortsatt bærer på bitterheten, og dermed ikke ønsker å omgås Anne:

Her eye half met Captain Wentworth’s; a bow, a curtsey passed; she heard his voice – he talked to Mary, said all that was right; said something to the Miss Musgroves, enough to mark an easy footing: the room seemed full – full of persons and voices – but a few minutes ended it (Austen 2011: 58).

Anne, på sin side, håper de kan møtes igjen idet hun får høre at Wentworth kan komme til å leie familiens residens. Heltinnens håpefullhet kommer av hennes ambivalente holdning til kjærlighetsbruddet. På den ene siden forsvarer hun sin egen beslutning – hun opphøyer fordelen ved å være pliktoppfyllende overfor andre. På den andre siden sørger hun over sin manglende evne til å heve seg over frykten for en usikker framtid. Denne indre konflikten er sentral, og noe jeg skal komme tilbake til. Hun kommer fram til at hun angrer på bruddet: «she should yet have been a happier woman in maintaining the engagement, than she had been in the sacrifice of it» (29). Det åpner for at kjærligheten kan gjenopplives i «restitution»-fasen.

I mange romaner med ekteskapsplott står den seksuelle foreningen i ekteskapsform fram som det umiddelbare målet i fortellingen. I «The Cringe: Marriage Plots, Effeminacy, and Feminist Ambivalence» (2003) stiller Warhol spørsmål ved antakelsen i narrativ teori om at det er seksuell lyst som driver leselysten, der plottets framdrift bygger opp leserens opphisselse som får sitt klimaks i ekteskapet. Hun analyserer filmen Pretty Woman (1990) med utgangspunkt i at leserens begeistring ikke nødvendigvis springer ut av ønsket om at karakterene skal ha samleie. Det interessante med Pretty Woman, mener Warhol, er at forholdet mellom den prostituerte Vivian og den styrtrike Edward innledes med sex fra første stund (Warhol 2003: 66). Den ultimate belønningen må dermed være av en annen karakter når Vivian går fra å være prostituert til å bli en akseptabel kompanjong for Edward. Ifølge Warhol ligger belønningen i transformasjonen fra én identitet til en annen: Ved å gifte seg med en bemidlet og innflytelsesrik mann får Vivian materiell trygghet og opphøyd sosial status, og kan slutte å selge kroppen sin (66–67).

Ettersom den kroppslige intimiteten allerede er oppfylt i Pretty Woman, er narrativet drevet av en forventning som ikke er av seksuell art. Persuasion skiller seg fra Pretty Woman på dette punktet, i og med at en slik intimitet ikke eksisterer mellom protagonistene. Det finnes altså en forventning om seksuell belønning som naturligvis skaper spenning. Narrativet er imidlertid strukturert på en måte som toner ned fokuset på plottet, og styrer leserinteressen i en ny retning. Handlingen er hverdagslig og lite dramatisk, og åpner rom for å fordype seg i karakterene. Først og fremst er det Anne og hennes indre følelsesliv som framheves. Hun holder seg i bakgrunnen og iakttar samtalene og omgivelsene rundt seg uten å påvirke dem i særlig grad. Når hun først ytrer seg i selskaper er replikkene veloverveide og elokvente, men hun får sjelden oppmerksomhet for dem. Samtalene kretser som oftest rundt alle andre enn Anne og deres beskjeftigelser. Den likegyldige holdningen Anne blir møtt med samt hennes egen tilbaketrukkenhet gjør henne til en lite typisk heltinne. Som for å understreke dette åpner romanen med først å introdusere Annes far, Sir Walter Elliot og Familien Elliots slektsbok, for deretter å flette inn Anne som Sir Walters «ubetydelige» datter. Som datter er hun underlegen faren i rang, og blir presentert mer som statist enn protagonist i begynnelsen av historien.

Anne observerer sine omgivelser og reflekterer over dem i stillhet. Det finnes ingen storslåtte hendelser i romanen, som kidnappinger eller forbudte, romantiske møter om natten. Dynamikken mellom hovedkarakterene hviler derfor sterkt på Annes refleksjoner rundt det som skjer. Under en operaforestilling, med den betatte og innpåslitne Mr. Elliot ved sin side, får hun øye på Mr. Wentworth langt bak i salen. Hun får ikke øyekontakt med han, ettersom han i samme stund ser en annen vei. Etter pausen fanger hun blikket hans, men nå har noe forandret seg i væremåten hans – han virker tungsindig. Han forklarer det med at han ikke liker opptredenen på scenen. Anne forsvarer forestillingen så godt at det letter betraktelig på stemningen. De blir avbrutt av Mr. Elliot som ber Anne innstendig om å oversette en del av forestillingen fra italiensk for han, før Mr. Wentworth erklærer at han må komme seg hjem raskest mulig. Bruken av fri indirekte diskurs bringer leseren tett på Annes følelse av mistro og fortvilelse idet hun analyserer Mr. Wentworths oppførsel:

Jealousy of Mr. Elliot! It was the only intelligible motive. Captain Wentworth jealous of her affection! Could she have believed it a week ago – three hours ago! […] How was the truth to reach him? How, in all the peculiar disadvantages of their respective situations, would he ever learn her real sentiments? (Austen 2011: 190)

Formen framhever Annes maktesløshet i situasjonen, og at det gjerne er de andre karakterene som får ting til å skje. Det er ikke hun, men Sir Walter og resten av selskapet som kommer i snakk om at Mr. Wentworth befinner seg i salen. Hun er også av høflighet forpliktet overfor Mr. Elliot til å returnere til plassen sin idet han ber henne oversette italiensk. De andre karakterene står ofte fram som den aktive part.

Likevel er den sterkt normstyrte scenen i operaen ett av få eksempler på at Anne, ubemerket og taktisk, forsøker å legge til rette for at Mr. Wentworth kan nærme seg henne. I pausen etter første akt går flertallet av selskapet i søken etter te, men hun blir sittende, som en invitasjon til å konversere. Denne passive handlingen demonstrerer den overveiende «push-and-pull»-dynamikken mellom de to som har sitt fundament i diskursens uskrevne kodeks: Anne kan tilrettelegge for kontakt, men aldri insistere på den. En forklaring er Annes usikkerhet overfor Mr. Wentworth etter sviket hun påførte han for mange år siden. Hun må bli tilgitt. Hvis det finnes noen mulighet for å få han tilbake, må han initiere kontakten. Etter at pausen er over uten Mr. Wentworth i sikte, bidrar omrokkeringen av plasser i salen til nok en mulighet, denne gangen til å flytte seg lenger ut på benken: «and by some other removals, and a little scheming of her own, Anne was enabled to place herself much nearer the end of the bench than she had been before» (188). Denne «scheming of her own» er gjort mulig av kaoset ved byttingen av plasser, og vekker dermed ingen oppsikt. Slik blir det naturlig for de to å snakke sammen, før Mr. Elliot stjeler oppmerksomheten.

Fokuset på Annes indre henger sammen med at hovedhistorien er bygget på en forutgående kjærlighetshistorie. Det usagte mellom henne og Mr. Wentworth får slik stor plass i narrativet. Hun får hint om at han fortsatt elsker henne, og håper at dette har rot i «the tenderness of the past» (184). Men fortiden bringer et annet problem til overflaten som er tett forbundet med Annes personlighet og kjærlighetsproblematikken: problemet med heltinnens individualitet. Det er kanskje her at Annes kontemplasjoner lodder dypest:

Før kapteinens gjenkomst, får vi et innblikk i protagonistens tanker om den gangen hun ble overtalt til å avslå frieren sin. Her forkaster hun det hun kaller «over-anxious caution» og mener hun ble tvunget til å ta feil beslutning (29). Hun bearbeider denne holdningen gjennom hele narrativet, og går fra å projisere skyld på eksterne faktorer til at hun vender blikket innover. Protagonisten er på en slags dannelsesreise som dreier seg om å ta ansvar for egne handlinger og stole på egen dømmekraft. I «restitution»-fasen må hun frigjøre seg fra andres rådgivning, hvor velment den enn måtte være, for å bli et autonomt individ. Bare slik kan giftermålet få et sterkt fundament i Annes prinsipper. Her ligger nøkkelen til Mr. Wentworths respekt og beundring. Ved sluttens oppklarende samtale minnes han: «I could think of you only as one who had yielded, who had given me up, who had been influenced by any one rather than by me» (245). Sviket besto i svakheten ved å la andre mennesker bestemme over deres skjebne. Nå har Anne kommet til enighet med seg selv, og det er balansen i hennes resonnement som fascinerer og tiltrekker Mr. Wentworth. For det første klandrer hun verken seg selv eller Lady Russell, ettersom hun var ung og omstendighetene ikke var i hennes favør. Hun ser heller på det som positivt å handle ut ifra plikt hvis situasjonen krever det. For det andre står hun støtt ved sine meninger, og ser nå ingen hindre for å inngå giftermålet. Det er Mr. Wentworth som må oppdage denne modenheten i Anne og åpne seg for henne, i tråd med tekstens kodeks.

Det er ingen tvil om at kjærlighetstematikken i seg selv engasjerer leseren i livet til karakterene. Men måten Anne bearbeider omgivelsene på og de valgene hun har tatt viser kompleksiteten i et splittet sinn som prøver å bli helt igjen. Det Anne har til felles med Vivian i Pretty Woman er at belønningen angår henne som person: Vivian blir bedre rustet for samfunnet idet hun forlater livet som prostituert, mens Anne tar et oppgjør med sine indre gjenferd. Mr. Wentworths tilbakekomst er en sjanse til å kunne bli seg selv, og det skiller «possession»- og «restitution»-fasene. Endringen i identitet, som Warhol beskriver, gjør det interessant å lese om et scenario som allerede har funnet sted. Det er et uprøvd terreng som leseren er villig til å utforske.

 

 

Litteratur

Austen, Jane. 2011. Persuasion [1818]. The Penguin Group, Sabon

Warhol, Robyn R. 2003. Having a good cry: effeminate feelings and pop-culture forms. The Ohio State University, Columbus

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s