Å SVELGE EN KONGLE 

Denne omtalen finner du i LØGN #3 2017

EN OMTALE AV RITA PARAMALINGAMS LA MEG BLI MED DEG

 

Du kan drukne av å bade. Du kan slå deg hardt når du klatrer. Plutselig har du ingenting å stå på lenger. Felix gir seg hen til skogen, for ham er den tryggere enn den morkne terrassen, og hva med mamma, mamma som snubler i trappa når hun er for full og ikke klarer å holde seg fast i gelenderet og glemmer avstanden mellom trappetrinnene. (Paramalingam 2017: 52)

Plutselig har du ingenting å stå på lenger. Det er denne frykten for å være uten fast grunn under føttene, uten trygghet og uten rammer, som tematiseres i Rita Paramalingams debut La meg bli med deg (2017). Tenåringsjenta Lara, romanens jeg, forsøker iherdig å skape en tilnærmet normal hverdag, både for seg selv og for sin yngre bror Felix, i et hjem der de begge utsettes for grov omsorgssvikt i form av fysisk og psykisk misbruk. Laras frykt er i aller høyeste grad berettiget.

Gjennom hele romanen anstrenger Lara seg for å leve opp til egne idealer for vennskap, omsorg og lojalitet. Dette til tross for at så å si alt, inkludert henne selv, jobber mot henne. Foruten Felix, moren, og morens mange kjærester, fungerer venninnen Signe og naboen Ly som sentrale skikkelser i Laras liv. Det er betegnende at Ly, som er en voksen, kanskje ganske gammel kvinne, omtales som ”venn”, da hun må kunne sies å være den eneste voksenpersonen som tilfører Laras liv noe positivt. Forfatteren viser gjennom slike detaljer at Lara har vendt seg til at voksne verken griper inn eller tar ansvar: at man egentlig ikke kan forvente seg noe av dem.

Også vennskapet med Signe er en viktig drivkraft i romanen. Vennskapet er sterkt preget av at Lara, lammet av frykt, blir sittende og se på at en guttegjeng gjør Signe vondt. Etter at guttene har gått, vil Lara gå en annen vei, hvorpå Signe svarer: Jeg er ikke redd dem. Riften i vennskapet skyldes vel så mye Laras skyldfølelse som Signes anklage.

Andre perifere skikkelser, som en mann som klipper gresset i bar overkropp, og en kvinne som går tur med hunden, bygger opp under leserens følelse av å befinne seg i et vakuum, i en slags alternativ virkelighet. Blikket utenfra er interessant, og setter blant annet Laras omsorg for broren i et helt spesielt lys, som når Lara ser tilbake på søndagen Felix «ble borte». Når en politikvinne får komme inn i huset, og inn på rommet de to barna deler, der veggene er dekket av Felix’ tegninger, og der vinduet aldri har vært åpnet, blir omfanget av morens omsorgssvikt umulig å overse. Det er Lara som vet hva broren har hatt på seg, og det er Lara, et barn selv, som er overmannet av skyldfølelse.

Romanen begynner med en drøm. Naturbeskrivelsene er flytende, mystiske. På tross av at første setning, «Jeg svelger en kongle» (5) i så måte bryter med de påfølgende hundre sidene, er det mulig å lese hele romanen i lys av denne. Ved å svelge en kongle påfører man seg selv smerte. Kroppen infiltreres av noe som ikke egentlig skal være der. Setningen viser dessuten til romanens utstrakte bruk av naturen som motiv. Der Lara føler ubehag ved å befinne seg langt hjemmefra, skildres Felix nærmest som et naturbarn: Han tegner blomster, elsker havet, og kan sovne alene i skogen. Etter å ha besøkt en venn på hytta, kommer han tilbake glad og frisk: Naturen gjør ham godt. For Lara er naturen lite annet enn en midlertidig flukt. Man kan forsøke å svelge den, forsvinne i den, og drukne i den, men den representerer aldri noen egentlig løsning.

Symbolikk av denne typen kan lett virke påtatt. Imidlertid unngår forfatteren elegant slike fallgruver, og evner å skildre såre relasjoner i et enkelt, usentimentalt språk. Opprørende hendelser som når ni år gamle Lara blir tatt i å stjele havregryn på butikken fordi moren har lagt fram for lite penger til mat, blir stående nærmest for seg selv, uten noen videre refleksjon. Språket lar bevisst være å trekke til seg leserens oppmerksomhet, og drar oss dermed aldri ut av situasjonen som skildres. Det holder oss i øyeblikket, og tvinger leseren til å være vitne til livet og menneskene som skrives fram. Som leser er jeg intenst klar over at jeg overværer et barns dempede stemme. Det er vondt og ubehagelig, og svært godt gjort.

 

Av Thea Sundstedt Baugstø

 

 

Litteratur

Paramalingam, Rita. 2017. La meg bli med deg. Forlaget Oktober, Oslo

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s