ALT DETTE SOM SER SÅ NÆRT  UT 

  •  Om James Sacré 

I sommer trakk jeg meg tilbake til et tomt hus på Hamarøy. Jeg stod en dag inne i den gamle låven og kavet med en fastrusta gasstank fordi jeg så gjerne skulle fått flytta plass til nyhogd ved. Gjennomtrekket smalt igjen døra og jeg skvatt til i mørket. På vei ut tråkka jeg over noen slagstøvler, og ble utsatt for et slags gjenkjennelsens puss. Noen dager senere kom jeg til å tenke på noe jeg hadde lest, og etter litt leting fant jeg frem til boken Figurer som rører seg litt (2009) av James Sacré. Litt på måfå bladde jeg opp og leste: «Han står uten at jeg riktig veit hvor inne i skuret / for eksempel er det en lang regnværsdag det lukter vedkubber / oljekanner han har rista på og støvlene hans» (Sacré 2009: 10). På bakgrunn av hendelsen fikk jeg det for meg å gjøre en liten betraktning av diktverket. Jeg vet ikke mer om forfatteren enn det jeg kan utlede av Rune Christiansens etterord. Siden jeg har forlagt teoretikere, kritikere, filosofer, ja kort sagt, etterretteligheten i Oslo, og det ikke er snakk om verken internettdekning eller oppslagsverk i huset, blir ikke dette kritikk etter litteraturvitenskapelige kriterier. Det får heller imøtekommes som en utlegging om de små detaljer en leser beskjeftiger seg med, uten annen grunn enn eget forgodtbefinnende. Og likevel, tenker jeg, kan vel det være en fin avveksling.

Små erindringer skyter frem som detaljer; litt brennesle bak skuret, eller en sammenrast steinmur. De blander seg og fortid glir inn i samtida, men ikke foruten en mistrøstighet. De små hukommelsesskuddene har et truende nærvær, som om gjensynene med fortid først og fremst avdekker tidens utrettelige virksomhet. Det finnes en angst for slutten og meningsløsheten. Sistnevnte utgjør en viktig del av samlingenes metafysikk: Diktene har en mistroisk holdning til egen eksistens. Det uttrykkes en fortvilelse over poesien, og redsel, som formulert i figur 18, «[…] for egentlig betyr dette antagelig ingen ting» (35). Dette perspektivet anes i tittelen. «Figurer» leser jeg i hovedsak som poetiske figurer. Likevel er ordet «figur» alltid i en grad unnvikende. Det er et luftig begrep, og det minner meg om et essay om den franske filmskaperen Claude Lanzmann og dokumentaren Shoah (1985). I essayet diskuterer Shoshana Felman hvordan nazistene i konsentrasjonsleirene forbyr bruken av ordet «lik», men i stedet kaller det «figur», nettopp fordi «figur» ikke påkaller den samme konnotative ballasten som «lik». Ordet har ingen klar konnotativ betydning og blir per definisjon usikkert. Poenget jeg vil trekke er at tittelen på diktverket kan leses som det poetiske som rører seg litt, samtidig so det innebærer at det ubetydelige rører seg litt.

Jeg ser for meg at diktenes form liksom forringer tematikkene. Setningene streber imot grammatikken, og det blir likeledes misvisende å bruke ordet «setning» – som hentyder til andre konvensjoner enn de en finner i versene. Jeg tenker meg heller oppsett av motiver som glir over hverandre gjennom bindeledd, enjambementer eller av nærhet i plassering (de står inntil hverandre). Nærheten og bindeleddene spiller på leserens vane som forveksler linjene med setninger.  Et dikt kan avstedkomme med noe konkret og håndgripelig, men så har man lest seg over i noe annet. Figur 22 åpner med «Det du går og ser i et museum kan plutselig se veldig nært ut» (40). Linjen er satt sammen av to ledd som en oppdager ved det jeg er fristet til å kalle bevisst penneglipp, og det oppstår usikkerhet om hvordan leddene svarer til hverandre, eller om de i det hele tatt gjør det: Er det «du», eller «museet», eller det som følger i museet, som ser nært ut?

På denne måten beveger diktet seg, uten at en helt vet hvor et element slutter og et annet starter. I det samme har en beveget seg fra museet til et høyfjell i Columbia, og mulig tilbake igjen:

En skål et gullbeslag som ligner en gammel balje / slengt bort i buskene noe skrap av metall flatklemt av kjerrehjul / overkjørt daglig det fortsetter kanskje; / alt dette som ser så nært ut plutselig midt mellom disse tinga som / samles på (40).

«Du» i et museum fornemmer en nærhet, men til hva? Diktet beveger seg raskt ut av, eller mulig gjennom museets gjenstander. Skålen leser jeg som et forgangent objekt på utstilling, men den er ikke vesentlig i seg selv. Det essensielle er hva den ligner, hva den minner om, det som åpner mot baljen, mot buskene, mot kjerrehjul.

Tider veves sammen: Kjerrehjul tilhører en fortid som dras videre inn i en samtid. «Overkjørt daglig» henspiller både på den gang før bilenes æra, men også til , til samtidens daglig. På tross av semikolonet peker neste ledd «det fortsetter kanskje» like mye tilbake til «overkjøres daglig», som til neste vers. Med andre ord, det som fortsetter kanskje er ikke metall flatklemt av kjerrehjul, men metall flatklemt av gummidekk. Formen gjør liksom et tilforlatelig skuldertrekk som glatter over forskyvningene i tid og sted. Bindeleddene, og nærheten i oppstilling, er med andre ord kunstig, men en leser det slik at avstandene mellom orda blir nesten umerkelig. Jeg ser for meg at diktet søker inn mot denne avstanden, i «alt dette som ser så nært ut». Avstanden har ikke utspring i tinga i museet, men – i likhet med strukturen – er det «midt i mellom». Det oppstår en ambivalens hvor det nære samtidig har en iboende avstand, eller som det uttales i figur 11: «mellom noe som kan være langt borte og noe som kan være her» (22).

I dette mellomrommet, eller avstanden, har døden et lunefullt nærvær, som å stå alene i lysningen av et skogholt og bli var den mørke konturen av et gevir mellom bjørkestammene. Diktene forsøker å kvitte seg med denne tilstedeværelsen, og noen steder virker det tilsynelatende suksessfullt.

Mens ingen ting later det til vil peke på at døden er nær / tvert om, knappeesken som en guttunge leker med før i tida / skinner nokså lett i dagslysets alminnelighet / i suset av biler som kjører forbi (27)

Likevel leser jeg linjene som ironiske. Knappeesken skinner ikke lett i dagslyset, den skinner «nokså». Denne innskutte unødvendigheten er en tvil forkledd som en liketil bemerkning. Merk også hvordan den samme usikkerheten finnes i ordet «later». Hvorfor ta denne omveien i stedet for å konstatere: Ingenting peker til døden? Jeg leser frem en slags bitterhet over umulighetene linjene forutsetter. At døden tvert om synes nær i gutten med knappenålene, fordi dagslyset og bilene ubestridelig forankrer tidens forandring.

Denne tematiske linjen interesserer meg mer enn verkets metafysiske beskjeftigelser. Kanskje fordi jeg omringes av lignende gjenstander. Jeg finner restene av en trehjulssykkel ved utkanten av det gjengrodde jordet. Farfar var en gang barn, sier metallet og renner ut i rust. Alt av husets inventar, alt nips som omgir meg, er forløpt tid. Og likevel har de ikke stivnet. De er rørlige. Et feilsteg over slagstøvelen i låven og så forskyver noe seg, litt – og kanskje helt ubetydelig; lukten av rulletobakk og et stikk av trevlede never som knyter en fiskekrok.

Mot verkets slutt fremlegges det små apologier, kanskje det er snakk om en oppstykket poetikk. Kanskje disse grammatikalske «ulykkene» ikke er mindre presise likevel. Kanskje det heller arter seg slik at det man gjenkjenner som presise formuleringer ikke er annet enn en vane som forleder oss til å overse språkets fordekte hull. Hva med å tenke seg uhellets poetikk, at det i glippene og forskyvningene åpner seg for noe. Men hva ligger i disse figurene? Kanskje ikke mer enn «noe lignende en låve med løse takstein som forteller / at dette er fraflytta du kan gå inn det er stille mot ensomheten der / inne» (75).

 

Litteratur

Sacré, James. 2009. Figurer som rører seg litt. Oversatt av Tom Lothrington [fr. orig. 1978]. Oslo: Oktober

 

Av Sofus Greni

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s