Det ble en rotte!: En omtale!

Denne omtalen finner du i PROSA #1 2017

Det ble en rotte!

Maia Kjeldset Siverts

Flamme Forlag

«Alle mine tekster handler om emosjonsregulering. Nå skal du lese boka.” Slik åpner fyrverkeriet av en korttekstsamlingen, Det ble en rotte!, av Maia Kjeldset Siverts. Utforskingen av mellommenneskelige relasjoner samt tøyingen av grensene for det realistiske stimulerer leseren med et mylder av inntrykk som sitter igjen etter at siste side er bladd om. Motiv- og tematikkbruken strekker seg langt, fra mennesker i elefantskinn til onani og forbi. Dette gjør det vanskelig å si noe meningsfullt om samlingen som helhet uten å gre alle tekstene over én kam. Det frister likevel å bruke forfatterens eget begrep, «emosjonsregulering» (Siverts 2017: 9), som felles utgangspunkt for å forstå, om ikke å sammenkoble, de individuelle verkene, noe jeg vil driste meg til å forsøke. Men først til Rotta.

«Hvem er jeg?!» er et glimrende eksempel på samlingens surrealistiske side, og da særlig i fremstillingen av skikkelsen med tilnavnet Rotta. Han er «høy og hes!», har ringer på fingrene, en svær bikkje i bånd (Siverts 2017: 15), og snakker utelukkende i caps lock. Fortelleren hinter regelmessig til at navnet «Rotta» har sin rot i karakterens fysiske trekk, som når han «skjuler ansiktet med den ene kloa» (15), eller når «[h]unden legger hodet over det hårete beinet hans» (17-18). Han er et menneske med rotteytre. Denne underliggjøringen forsterkes og problematiseres gjennom aktørenes handlinger og reaksjonene fra omgivelsene. Ja, for hvis hovedpersonen virkelig ser ut som og deler flere trekk med rottearten, er det forståelig at en tilfeldig kvinne heller en bøtte med vann over ham for å jage ham vekk. Det er også forståelig hvorfor han skyr menneskelig aktivitet og vil holde seg i skyggene. Men hvorfor reagerer ikke betjeningen på Narvesen på at det går et menneskelig dyr ute blant folk? Hvordan klarer de å opprettholde fokuset på den ubetalte baconpølsa han har i hånda? Og hvorfor enser ikke Hunden at den blir klødd til blods? Resultatet er en logisk brist, ikke bare når det kommer til det dyriske menneskets eksistens i et realistisk skildret miljø, men også i det inkonsekvente forholdet mellom årsak og virkning i tekstens fiktive virkelighet. Denne bristen kan gjenspeiles i den ironiske motsetningen mellom virkelighet og illusjon i Rottas egne tankeprosesser.

Identitetsbekreftelse står sentralt, som tittelen tilsier. Men innvevd i rottemenneskets selvforherligende monologer ligger også synet på «de andre», der disse blir tildelt en antagonistisk monsterrolle av og i møtet med jeg-et. Full av mistillit og vrangforestillinger vil hovedpersonen avgrense seg fra, heve seg over og eie menneskene, alt på samme tid. Han hører lyder, fornemmer at noen forfølger ham, og ikke minst – «De» blir selve kilden til ondskap: «Rotta klør Hunden bak øret, men øret er borte. ’HVA, HAR DE STJÅLET ØRET DITT?!’» (18). Til tross for det liker han ikke «alenetid», selv om han stempler seg selv som en outsider og «[aldri skal] bli som menneskene» (15). Dette røper ikke bare selve splittelsen i Rottas indre, som grunner i en fryktsom sinnstilstand som overskrider grensen til paranoia, men signaliserer samtidig hvordan han takler denne frykten: Det å blåse seg opp med store ord, proklamere diktatoriske dagdrømmerier samt erkjenne sitt nedverdigende kallenavn med den største stolthet blir en ineffektiv overlevelsestaktikk som feiler i det lange løp. Til slutt er han «bare [et] barn» og «bare en rotte» (18), og han ser på Hunden som den siste mulige redningsbøyen. Men Hunden er bare et usselt speilbilde av hans egne selvdestruktive egenskaper, der den ligger og tygger sin egen pote i stykker.

Følelser og emosjoner har mye til felles med hverandre, og termene blir ofte forvekslet. Sistnevnte kan likevel betegnes som mer konkrete og fysisk målbare reaksjoner på opplevelser i omgivelsene, som sinne, glede eller nervøsitet. Beskrivelsen av emosjonene vi finner i henholdsvis «Hvem er jeg?!» og de fleste andre tekstene i samlingen kan i lys av emosjonsreguleringsbegrepet bli sett på som litterære bearbeidelser av subjektive inntrykk. Hvorvidt disse inntrykkene stammer fra forfatterens egne opplevelser eller er oppdiktede utgangspunkt for «reguleringsprosessen» er irrelevant. Det er i tekster som «Gorilla», «Den som googler seg selv» og «Hvem er jeg?!» at dynamikken mellom mennesker, karakterenes opplevelser av sitt eget indre og (emosjonelle) reaksjoner på omgivelsene kommer fram. Emosjonene kan sies å etter hvert gli over i og bli rotfesta i det vi så vagt kaller «følelser» av ymse slag. Disse får leseren tilgang til gjennom karakterenes handlinger, som når morsskikkelsen i «Flaskepostfamilien» forsømmer hverdagslige plikter i jakten på et friere liv, eller når Roland i «Om oppdragelse» straffer seg selv for å ha sølt vann på kjolen til borddamen.

Følelsene av å bli usynliggjort, fremmedgjort, nedverdiget eller misforstått kan alle, i teorien, bli ledet tilbake til observerbare (enkelt)hendelser. Det er dette umiddelbare råmaterialet som jeg tror ligger til grunn for forfatterens «emosjonsreguleringsbegrep», et fellestrekk hun stempler alle tekstene sine med. Bortsett fra det er de alle frittstående verk som fortjener et eget kapittel, om ikke mer. Videre er spørsmålet om ikke all litteratur har et slikt primært utspring, og om denne merkelappen i grunn ikke er intetsigende. Men hvis dens funksjon bare er å konstatere, snarere enn å tilføye, så får den imidlertid verdi i kraft av å rette blikket mot og forsterke forfatterens utvalgte fokusområde.

Bak tekstenes merkelige og til tider tabubelagte emner og surrealistiske hendelser er samlingen til Siverts et fascinerende dypdykk i forholdet mellom enkeltmennesket og omverdenen. Det er ikke selve problematikken som slår leseren som original og nyskapende, men nettopp måten denne er utformet på litterært. Slik lykkes Siverts i å framstille hverdagslige emner med nye og overraskende innfallsvinkler, noe som lokker leseren inn i rollen som aktiv, framfor passiv, mottaker av verket.

Litteratur:

Siverts, Maia Kjeldset. Det ble en rotte! 2017. Flamme forlag, Oslo

Av Karolina Eriksen

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s