HVORFOR BLOMSTER?

Slik innleder Kaja Schjerven Mollerin sitt essay «Blomster» fra Å leve sammen, en essaysamling i hyllest til Roland Barthes. Spørsmålet er et sitat fra Barthes’ forelesningsrekke Comment vivre ensemble fra 1977, og retter seg mot blomster som kulturelt fenomen. Gjennom essayet sprer de seg som ei blomstereng, og viser sin betydning og forankring i kulturen, men Mollerin svarer imidlertid ikke på spørsmålet selv. Det er ikke mange gjenstander som forholder seg til mennesket slik blomsten gjør. Vi pynter med dem, vi gir dem i gave, vi uttrykker både sorg og glede med dem, vi trekker ut bladene for å avsløre andres kjærlighet, uten at det står helt klart for oss hvorfor det er nettopp blomster som får alle disse rollene.

Ja, for hvorfor blomster, egentlig? Hvorfor ikke horisonten badet i solnedgang eller måten vinden strør om seg med gule blader om høsten? Det kan selvfølgelig lett ha å gjøre med hvor håndgripelige de er. Kan jeg overrekke en solnedgang? Nei, men den kan deles. Da er det kanskje temporalt. Jeg kan ikke alltid dele solnedgangen med deg, bare på kveldingen de dager solen kan sees. Sammen kan vi se vinden som virvler tørre blader, men bare om høsten. Hvis jeg vil gi deg en gave midt på dagen om sommeren er jeg nødt til å ty til noe annet.

Den må kunne holdes, den må være et konkret estetisk uttrykk uavhengig av tid (eller så uavhengig man kan være). Selvfølgelig kan det være en blomst, men hvorfor blomster? Hvorfor ikke en glatt stein eller moden frukt? Til forskjell fra blomsten har frukten konkret verdi utover sitt utseende i at den kan spises og gi næring. Og steinen kan knuses og lage grus, eller brukes til å bygge med. Med andre ord, de har en nytteverdi som ikke er til stede i blomsten. Hvis jeg gir deg et eple forventer jeg at du skal spise det, ikke sette det til pynt i vinduskarmen, men jeg hadde forventet det motsatte med en blomst. Å sette pris på en blomst er å «sette pris på noe vakkert og tilsynelatende nytteløst» (Mollerin 2016: 270). Den er vakker bare for å være vakker. Mollerins kroneksempel er fortellingen om oksen Ferdinand og hans kjærlighet til blomster. Han elsker blomstene på grunn av deres estetikk.

Men blomster er ikke bare presanger. I sin forelesningsrekke viser Barthes til fire assosiasjoner blomster gir, og det er først under det tredje punktet, der blomster har symbolsk betydning, at de fungerer som mellommenneskelige gaver. Først viser han til dem som forbundet med myten om paradis, så som offergaver til guder, punkt nummer tre viser som sagt til deres symbolikk (både religiøst og i omgang mellom mennesker), og til sist at deres farge har å gjøre med en indre dragning.

Under utforsking av det tredje punktet er Mollerin rask til å påpeke at symbolikken her ikke går ut på at forskjellige typer blomster gir forskjellige beskjeder til mottakeren. Det er altså ikke et blomsterspråk. I så fall har en orkidé jeg har gitt min mor betydd både at hun er den eneste for meg, og at jeg har vært utro. Mot min mor. Nei, jeg ga henne en orkidé fordi den er pen. Med symbolikk menes heller den betydning som blomsten har der og da. I gaven legger jeg altså kjærligheten til min mor. Og hvis jeg har en bukett av hvilket som helst slag med blomster stående på stuebordet er den ikke annet enn et symbol på det estetiske uttrykket jeg pålegger rommet. Mollerin drar fram Gertrude Steins dikt «Sacred Emily», hvor Stein skriver: «A rose is a rose is a rose is a rose». Det finnes ingen nytteverdi, den sier ikke noe annet enn sin egen form, rosen er en rose som sådan. Blomsten har kun en estetisk verdi. Estetisk for estetikkens skyld. Den er vakker. Den er skjønn.

Å bruke ord som «skjønn» blir imidlertid fort vanskelig uten også å nevne ordet «sublim».  Det sublime i seg selv er i det hele tatt vanskelig å definere, og kan være alt fra noe opphøyet til noe som vekker sterke følelser. Særlig filosofen Edmund Burke har hatt mye å si om og for det sublime og dets oppfatning gjennom sine skrifter, og i særstilling Essays on the Sublime and Beautiful fra 1756. Burke kaller det sublime noe som «frembringer den sterkeste følelsen sinnet er i stand til å føle», men dette er ikke alltid en utelukkende positiv følelse. (Burke 2013: 34) Denne sterke følelsen har et element av frykt i seg, og kan produsere smerte eller en følelse av fare.

Allikevel er beundring også et hovedelement i det sublime. En legering av disse følelsene virker umulig uten ettertanke. Et stort og mektig fjell var eksempelet som romantikerne oftest benyttet seg av for å demonstrere hvor man gjenfinner en følelse av det sublime. Man skremmes av det, men man beundrer det. Fjellet gjenkjennes som storslått og vakkert, men du føler like fullt frykt i møte med noe så stort og vilt. Det er en slags romantisk memento mori-mentalitet. En blomst vil derimot neppe vekke frykt. Den er liten, den er skjør; det er heller du som kunne ha vekket frykten i den.

«Det sublime, som er beundringens årsak, dveler alltid ved store objekter; kjærligheten ved små, behagelige ting; det vi beundrer bøyer vi oss for, men vi elsker det som bøyer seg for oss» (Burke 2013: 40). Man oppdager her et skille mellom beundring og kjærlighet, mellom det vi selv bøyer oss for og det som bøyer seg for oss, og mellom store og små objekter. Store objekter oppleves som sublime, mens de skjønne objektene er små. De små blomstene får vår kjærlighet, slik det også er for Ferdinand.

Man kan så undres på hvor dette stiller blomsterenga. Jeg navngir den som objekt, den er én enhet i like stor grad som en samling av mange små objekter. Er blomsten skjønn mens enga er sublim? Ferdinand elsker ikke bare den lille blomsten for seg selv, han elsker enga den gror på. Han skremmes ikke av enga, og bøyer seg heller ikke for den slik han ville gjort hvis den var sublim. Men enga kan ikke bare være skjønn hvis grensen mellom det skjønne og det sublime ligger her: i størrelsesforholdet, i frykten (eller mangel på sådan), og i hvilken grad du priser objektet.

Dette er med mindre man ser på kjærlighet som noe som alltid har en andel av frykt i seg, noe man kan gjøre på grunn av risikoen forbundet med kjærlighet. Alt som eksisterer vil forgå, også det du elsker. Man kan da si at det er frykten for engas undergang som kvalifiserer den som sublim. Ferdinands kjærlighet er da rettet mot blomstene som gjør opp bestanddelene av enga, mens selve enga som helhet er gjenstand for hans beundring.

Så hvorfor blomster? På grunn av følelsene blomstene vekker i deg. De er skjønne, og du elsker dem, på tross av sin mangel på nytteverdi. I store mengder vil de også vekke frykt i deg, og minne deg på din egen og deres dødelighet, fordi de fremstår som én enhet: enga. Blomsterenga er slik både et objekt og en samling av objekter, og de skjønne blomstene du elsker er en del av det sublime du frykter.

 

Litteratur:

Mollerin, Kaja Scherven. 2016. «Blomster» i Hvordan leve sammen. Red. Knut Stene-Johansen. Spartacus, Oslo.

Bruke, Edmund. 2013. «A philisophical Enguiry into the Origin of our Ideas of the Sublime and Beautiful» i Estetisk teori. En antologi. (32-43) Red. Kjersti Bale m.fl. Universitetsforlaget, Oslo.

 

Av Marte Rømoen

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s