Slimsoppens revolusjonære poetikk – for en klebrig litteratur

Fra #2 “Territorium” skrevet av Karoline Askheim.

I modsætning til en dybt rodfæstet overbevisning er bogen ikke et billede af verden. Den danner et rhizom med verden; bogens og verdens evolution er ikke-parallel, bogen fører til deterritorialiseringen af verden, men verden foretager en reterritorialisering af bogen som på sin side selv deterritorialiserer sig i verden (hvis den er i stand til det og hvis den kan).[1] – Deleuze & Guattari

I

Slimsoppen Physarum polycephalum («mangehodet» eller «flerhodet») er hverken sopp, plante eller dyr, men har egenskaper som knytter den til flere ulike kategorier av skapninger. Det er en encellet organisme som har evnen til å koble seg sammen med andre celler og danne én stor celle. Ved å klebre seg på organisk materie vokser den horisontalt med jordbunnen, og blir et stort nettverk av linjer.
Slimsoppen er en rhizomatisk mangfoldighet hvor linjene danner et kart. Den former et rhizom med omverdenen, slik at den stadig kan danne nye nettverk eller endre form ettersom hvor fruktbare omgivelsene er. Som en organisme uten hjerne og nervesystem (uten midtpunkt) er den avhengig av noe utenfor cellemembranen for å navigere. Den har en evne til å unngå områder hvor den allerede har vært, og kan på den måten trekke nye linjer, og kartlegge stadig nye territorier. Er det dårlige tider, kan slimsoppen tørke inn og koble seg på vinden eller et tilfeldig forbipasserende dyr, som videre sprer sporene til nye områder.

It typically follows a rhythm of going in one direction for a while, and then slowing down and reversing and going in the other direction. This is a way that the plasmodium, which is really exploring its space, can maintain communication and move nutrions around in this large ever expanding slimy mass. […] It’s a force.[2]

Linjen som dannes i bevegelsen fra et område til et annet er en deterritorialisering, og en unnvikende vridning. Men deterritorialiseringen er en positiv bevegelse som leder til reterritorialisering, ved at deterritorialiseringen skaper nye forbindelser i verden utenfor, som igjen reterritorialiseres i samme vending. Linjen (fluktlinjen) er en offensiv strømning, som kobler to sfærer sammen og samtidig produserer noe nytt. Sammenkoblingen er ikke en syntese, men mer et slags brudd, en lekkasje, eller nettopp en svingning eller skiftende bevegelse i en annen retning: Det er «et møde mellom to riger, som hver især deterritorialiseres, ligesom en kortslutning eller en kode, der opsnappes»[3].

II

Den litterære teksten (boken) former likeledes et rhizom med verden, som et eksperiment med virkeligheten. Den er et nettverk av linjer og relasjoner som kartlegger et territorium, og utvikler en forståelse av verden. Dette skjer uten et kontrollerende og ordnende indre midtpunkt og sentrum, men derimot som en horisontal dannelse av nye linjer, hvor betydning flyttes (løsrives) og reterritorialiseres (reapproprieres). Teksten som rhizomatisk mangfoldighet motiveres og defineres utenfra, av noe som hverken er det ene eller det andre, men nettopp fluktlinjen som finner sted i midten, i mellomrommet og i møtet mellom den litterære teksten og verden.

Slik er teksten en kartografi av verden, og ikke et direkte avtrykk, et bilde eller en imitasjon. Et avtrykk vil alltid vise tilbake til det samme, til et utgangspunkt, og er således stillestående og statisk, en reproduksjon. Kartet har imidlertid mange innganger, mange mulige bevegelser, retninger og sammenkoblinger, og er alltid et eksperiment, en produksjon og en tilblivelse. Litteraturen som kartografi former (hvis den er i stand til det) andre og nye virkeligheter, også virkeligheter som (ennå) ikke finnes.

«Det er begjærets tilknytning til virkeligheten (og ikke dets flukt inn i representasjonsformene) som har revolusjonær kraft.»[4]

 

[1] Gilles Deleuze & Félix Guattari Tusind plateauer. Kapitalisme og skizofreni (1980, dansk utgave 2005), 15

[2] Forsker i dokumentarfilmen The Creeping Garden (2014)

[3] Gilles Deleuze & Claire Parnet Dialoger (2015), 66

[4] Michel Foucault i forordet til Gilles Deleuze og Félix Guattari Anti-Ødipus (1972, norsk utgave 2002), 10

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s