Lassobloggen bryter ut av dvalen!

Litteraturtidsskriftet Lasso er et litteraturtidsskrift drevet av bachelor- og masterstudenter i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. I Lasso finner du både skjønnlitterære tekster, litteraturkritikk og litteraturvitenskapelige artikler og essays. Tidsskriftet kommer ut fire ganger i året.

Bloggen er et tilgjengelig og aktuelt supplement til papirutgaven. Her publiserer vi tekster fra de nyeste utgavene, tekster mellom utgavene og gir deg et innblikk i redaksjonens arbeid.

Send oss gjerne din tekst eller innlegg til litteraturtidsskriftet.lasso@gmail.com Du vil få grundig veiledning og tilbakemelding.

Vi innleder det nye bloggåret med et essay av Alice Setane Gyberg fra Lasso #4 2015 VITNE. Alice er skjønnlitteraturansvarlig i Lasso og masterstudent i allmenn litteraturvitenskap.


TIL FYRET
Om teksten, leseren og landskapet

Av: Alice Setane Gyberg

Jeg sitter ved et fyrtårn på tuppen av Isle of Skyes vestkyst og leser Virginia Woolfs To the Lighthouse. Foran meg har jeg et landskap som likner det boken beskriver; enhver avbrytelse i lesningen når blikket flakker fra ordene på siden bringer meg tilbake til teksten heller enn å fjerne meg fra den. Til vanlig vil en slik kontinuerlig lesning ikke la seg gjøre: Med en gang øynene ser opp fra boken vil blikket kunne feste seg ved noe som ikke har med bokens visuelle innhold å gjøre; landskapet man ser ut på likner ikke det som er beskrevet.

På denne måten fragmenteres teksten. Den har ingen mulighet til å bevare den overfladiske helheten bokens form gir den. Bildet jeg på forhånd har, av teksten som verk, som en slags opphøyd enhet, et «mesterverk», smuldrer opp med en gang jeg begynner å lese. Likevel er jeg glad i denne spaltningen, den gir teksten et mangfold, en ugjennomtrengelighet, noe som nødvendigvis må gjøre hver nye lesning forskjellig fra den forrige og den neste (man kan ikke se opp, ta pauser, like lenge, på samme sted i teksten; man kan ikke se det samme, tenke det samme, for hver lesning).

Når jeg nå sitter med et landskap foran meg som likner det fiktive landskapet i boken, ødelegges fragmenteringen. Landskapet holder tyrannisk fast ved boken og boken ved landskapet. Det finner sted en merkelig sammenkobling av signifikat og referent, virkeligheten slår inn i det imaginære på samme måte som man slår en kile inn i en steinblokk for å få den til å slå sprekker: En referent erstatter signifikatet (som til vanlig er mange ganger sterkere). Man blir fratatt evnen til å forestille seg, som er en så sentral del av all lesning. Lyden av havet som slår inn mot land, som Mrs Ramsay hører i sin tankerekke, blir den samme jeg hører:

Always, Mrs Ramsay felt, one helped oneself out of loneliness by laying hold of some little odd or end, some sound, some sight. She listened, but it was all very still; cricket was over, the children were in their baths; there was only the sound of the sea. (Woolf 2004: 78)

Eller nettopp omvendt: Jeg påtvinger teksten min hørsel. Om jeg leser det samme avsnittet hjemme i min egen stue, vil jeg høre helt andre lyder, for eksempel sirenene til en sykebil eller en nabo som øver på et blåseinstrument. Jeg vil kanskje bli så brutalt avbrutt at jeg må bla tilbake et par sider og lese på nytt for igjen å komme inn i teksten. Et annet viktig aspekt ved denne lesningen er fokuset: Der jeg ellers kanskje helst ville ha fokusert på Mrs Ramsays ensomhet og hvordan hun kommer seg ut av denne, «by laying hold of some little odd or end, some sound, some sight», fokuserer jeg nå på lyden av havet og hvordan denne gjennomstrømmer hele teksten.

Det er likevel ikke bare hørselen eller synet alene, som skaper denne lesningen. Det er en sammensmelting: Det jeg drar ut fra teksten, som kan kalles stemning, og det jeg drar ut av landskapet der jeg sitter når jeg leser—lukten av saltvann, lyden av bølgene, synet av havet, vinden mot huden. Dette gir en særegen innlevelse i teksten, og trenger egentlig ikke ha noe å gjøre med det geografiske stedet boken påstår at dens karakterer befinner seg i. Slik er det ikke bare det virkelige som slår inn i det imaginære, men også like mye den andre veien: Virkeligheten påvirkes av teksten og blir en del av mitt imaginære landskap. Skillene viskes ut. For noen dager siden satt jeg og leste William Wordsworths selvbiografiske dikt The Prelude ved Glen Coe uten å sjeneres av at de delene jeg leste, foregikk i Alpene: «That day we first/Beheld the summit of Mont Blanc, and grieved/To have a soulless image on the eye» (Wordsworth 1960: «Book Sixth», 452–454), og i engelske landskap, som denne passasjen:

So dear if I should fail with grateful voice
To speak to you, ye mountains, and ye lakes
And sounding cataracts, ye mists and winds
That dwell among the hills where I was born.
(Wordsworth 1960: «Book Second» 439–442)

Jeg fokuserer i stedet på tåken og vinden, den jeg kjenner rundt meg, men som blir til den i diktet, og de irrgrønne fjellsidene ved Glen Coe forstyrrer ikke denne stemningen. Også her forandres fokuset: Tåken rundt meg siver inn i diktet, legger seg rundt de andre ordene i passasjen, uten noen form for fortolkning. Jeg trer inn i teksten, uten å prøve å dechiffrere den.

Jeg sitter høyt oppe i en åsside og ser utover et landskap som ikke er tekstens geografiske referent, og likevel forstyrres jeg altså ikke av dette. Det eneste som forstyrrer denne lesningen er faktisk boken selv, som fysisk form. Det hvite papiret og de sorte små tegnene har ingenting å gjøre med den romantiske naturfølelsen som teksten prøver å mane frem, det er en kantete og konkret ting i synsfeltet som gjør at lesningen aldri kan fokusere på tekst og landskap samtidig. Blikket må velge. Også følelsessansen og lukten forstyrres av boken, hendene kjenner ruheten i papiret når jeg blar, den glatte bokryggen, lukten av en antikvarbok.

I lesningen av både Woolf og Wordsworth befinner jeg meg utendørs, i naturen. Det er en subjektiv lesning, hvor jeg lar sansene styre fritt hva jeg fester oppmerksomheten på, uten å gjøre noen forsøk på å kontrollere. Det er tingenes (i dette tilfellet naturens) egen aura som projiserer tingen inn i teksten, og ikke jeg ved en viljeakt.

Mens noen landskap og objekter har en sterk aura, som gjør at de lett trenger inn i teksten, er andre tafatte og nærmest døde. For eksempel: Om jeg leser ordet «stol», vil jeg antakeligvis ikke oppleve at referenten «stol» som jeg sitter på, eller som jeg ser på andre siden av spisebordet, vil slå inn i teksten. Stolen er rett og slett et for svakt objekt: Kanskje er det på grunn av naturens kraft i litteraturen og assosiasjonen til romantikk, mens stolen er forbundet med hverdag og det mondene. I tillegg er det å sitte på en stol når jeg leser så normalt. Mitt imaginære lar seg ikke ta bruk av stolen for å intensivere leseropplevelsen. Det er, for meg, det samme med rom i huset. Å lese om en stue i en tekst mens jeg befinner meg i min egen stue vil som regel ikke ha noen virkning på meg. Kanskje er det enkelte rom, for eksempel badeværelset, som kan ha en litt større påvirkningseffekt, men generelt blir rommet sjelden en faktor som slår inn i lesningen. Det skal rett og slett mye til for at jeg skal få en slik stedsspesifikk leseopplevelse i et ganske vanlig rom, med unntak, for eksempel da jeg leste åpningen på Banana Yoshimotos roman Kjøkken på kjøkkenet for en stund siden:

Det stedet jeg liker best i verden, er kjøkkenet. Uansett hvor, uansett hva slags, bare det er et kjøkken og det lages mat der, kan jeg trives. Det aller beste er om det er funksjonelt og velbrukt. Med mange tørre, rene kjøkkenhåndklær og skinnende hvite fliser. Men til og med utrolig skitne kjøkken liker jeg. Grønnsaksavskjær strødd omkring, gulvet så skittent at jeg blir svart under sålene . . . Underlig nok er denne typen kjøkken best om det er stort. Jeg lener meg mot metalldøren til et svært, tronende kjøleskap, fylt av nok mat til å komme gjennom en hel vinter. Løfter jeg blikket fra den oljeflekkete gasskomfyren og de rustne kjøkkenknivene, ser jeg stjernene skinne ensomt utenfor vinduet. Bare jeg og kjøkkenet er igjen. Den tanken er litt bedre enn tanken på at jeg er helt alene. (Yoshimoto 1996: 11)

Kanskje er det helt enkelt det presise i beskrivelsen som får noe til å skje; nettopp beskrivelsens egen evne til presisjon, til å skape en stemning rundt normale objekter. Detaljene i denne beskrivelsen (grønnsaksavskjæret, de skinnende hvite flisene, metalldøren til kjøleskapet) treffer meg («punkterer» meg, nesten som Barthes’ punctum-begrep i Det lyse rommet) og inviterer rommet jeg befinner meg i inn i teksten: Selv om det ikke hadde noen aura fra før av, har teksten klart å skape en—riktignok bare for meg. Slik at neste gang jeg går inn i et kjøkken, blir denne teksten med meg, og uten at jeg har den foran meg der og da, siver teksten inn i rommet og min opplevelse av det.

Stedet jeg befinner meg på når jeg leser har derfor ofte noe å si for min lesning av teksten: Fokuset skifter fra en detalj til en annen. Jeg påstår ikke at denne formen for lesning er den riktige, eller den hvor man får mest ut av teksten: Jeg påstår bare at det er en lesning, blant mange, og at den har en verdi. Det viktigste denne lesningen mister—som opplevelse—er kanskje lesningens intense konsentrasjon, evnen teksten har til å la rommet rundt deg forsvinne, tre helt og holdent inn i teksten og miste dine omgivelser av syne. Men—en lesning vil alltid utelukke mange andre lesninger, man kan ikke lese både på den ene og på den andre måten samtidig, og derfor er det så fantastisk at man kan lese om igjen. Denne lesningen, denne sammensmeltningen mellom tekst og virkelighet, gir en egen lyst ved teksten. Roland Barthes har, i tillegg til å ha skrevet nettopp om lysten ved teksten, skrevet en artikkel om språkets «brus» som en utopi der meningene får fritt spill, der språkets vellyst viser seg på samme måte som i bruset fra en velsmurt maskin. Selv om denne definisjonen ikke kan brukes på denne lesningen, fordi ordets meningsinnhold tvert imot blir «tyrannisk» knyttet til virkeligheten, er det likevel som et slags brus å lese på denne måten, fordi virkelighet og tekst tilsynelatende går så godt sammen, som en velsmurt maskin som ikke støter mot noe, som ikke hakker.

Det er en utfordring til språkets fiksjonalitet. Eller: Det er en illusjon om en utfordring. Jeg sier jeg sitter ved havet, rett ved et fyrtårn på en klippekant på Isle of Skye, men egentlig sitter jeg hjemme ved mitt eget skrivebord, med tastaturet opplyst av en skarp skrivebordslampe, når jeg skriver dette. Jeg skriver i ettertid, på et vis i tekstens fremtid. Jeg bruker geografien og landskapet som en etablering, en konstruksjon av et utgangspunkt for denne teksten, som jeg har tenkt å skrive, og som jeg har en slags idé om. Egentlig er det selvsagt bare tekst og språk. Virginia Woolf trengte ikke å befinne seg på Isle of Skye da hun skrev To the Lighthouse, hun trengte i det hele tatt ikke å ha stedet i tankene da hun skrev. Om man leser boken som en selvbiografi, vil man kanskje peke på at den geografiske referenten til boken egentlig er St. Ives i Cornwall, der Woolf faktisk tilbrakte ferier med familien sin. Barthes skriver i Det lyse rommet at:

Språkets ulykke (men kanskje også dets vellyst) ligger i å ikke kunne bevise sin egen autentisitet. Språkets noema er kanskje nettopp denne evneløshet, eller, for å uttrykke det i positive termer: Språket er i sin natur fiksjonalt. (Barthes 2001: 105)

Forholdet mellom tekst og verden forblir en utopi, men en vi ikke (helt) vil finne oss i, en utopi som gjør seg synlig i denne både tvangsmessige og frigjørende formen for lesning.


Litteratur:
Barthes, Roland. 2001. Det lyse rommet. Tanker om fotografiet. [fransk orig. 1980]. Overs. Knut Stene-Johansen. Pax Forlag, Oslo.
Barthes, Roland. 1994. «Når språket bruser» i I tegnets tid. [fransk orig. 1975]. Overs. Knut Stene-Johansen. Pax Forlag, Oslo.
Woolf, Virginia. 2004. To the Lighthouse. [orig. 1927]. Collector’s Library, London.
Wordsworth, William. 1960. The Prelude. [orig. 1805]. Oxford University Press, London.
Yoshimoto, Banana. 1996. Kjøkken. [japansk orig. 1988]. Overs. Line Valen. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s