Det romantiske eller den romantiske

Følgende innlegg mottok Lasso 30. januar 2012. I forbindelse med debatten om romantikken satt i gang av Prosopopeia, legger vi ut deler av den påfølgende debatten vi hadde per mail.

Det romantiske eller den romantiske
«The word «romantic» has come to mean so many different things that, by itself, it means nothing.
It has ceased to be perform the function of a verbal sign»                                     
                                                                                              Arthur Lovejoy, 1924
Hedda Lingaas Fossum har i forrige utgave av Lasso skrevet en høyst leseverdig tolkning av Audens` Horae Canonicae, forøvrig en dikter undertegnede har minimal kjennskap til. Likefullt satte Fossums tekst igang svingninger i mitt indre, jeg nå kjenner et behov for å uttrykke. Det dreier seg om det jeg opplever som generelle tendenser innenfor litteraturvitenskapen.
Mer spesifikt dreier det seg om begrepet romantiker, eller den romantiske dikteren. Og om den nødvendige utvelgelse av et offer, bevisst eller ubevisst, når fremskritt skal fremvises, overfor en selv og andre. Som jo Fossum selv tematiserer i sin tekst om Auden.
I min opplevelse av litteraturstudiene er det nemlig den romantiske dikteren som oftest må bære denne offerrollen. Han eller hun tillates ikke å være i sin egen rett, i sitt uendelig mangfold, i sitt livs kamp, for å knytte an mot et aktuelt verk av i dag. Og, slik jeg ser det, er dette også en gjeldende tendens i Fossums tekst, hvor romantiker mer brukes som projeksjonsobjekt for dikterposisjoner Auden i hennes behandling «fritas» fra; hva betyr det foreksempel at Auden «kanskje [har] vært agitator i avgjørende øyeblikk, men aldri romantiker» (min utheving)?
Videre sier hun blant annet at Auden mener at «Poetry makes nothing happen» og at Auden avviste og foraktet Shelley`s tro på poeter som «verdens usynlige lovgivere». Jeg skal i denne sammenheng ikke gå inn på «den intensjonelle feilslutning» som potensielt ligger i dette utsagnet, men snarere påpeke at sitatet er hentet fra Shelley`s « A Defense for poetry» hvor ordene avslutter en lang utgreining om hva poesien
egentlig er.
I forhold til hvordan begrepet poesi behandles idag, som noe som gjerne har med språket, og kun språket, å gjøre, trekker Shelley begrepet ekstremt vidt; han inkluder Platon, som en av de største poeter, og han inkluderer historikeren Hesiod, blant andre. Alt i alt virker det på undertegnede som om han bruker begrepet om folk som på grunn av klarheten og kraften i deres innsikter, evner å virke utover sin egen tid, i Shelley`s ord; inn i «evigheten». I fortsettelsen av dette kunne man tenkt seg at om Shelley hadde levd hundre år senere, ville han kunne innlemmet Darwin i sin behandling av poesien, og om han hadde levde hundre år etter det igjen; Freud. Greia med poesi er nemlig at den ofte kan være lite synlig for sin samtid, for så å dukke opp igjen, lenge etter sin forfatters død. Det er dette som er det geniale  med poesien. Dens evne til å overgå/ overleve sitt legemlige opphav.
Det slår meg derfor at Auden må ha hatt en radikalt annerledes lesning av denne teksten enn det jeg selv har hatt. Hvordan kan det som på meg virker som en naturlig konklusjon av Shelley`s vidtrekkende definisjoner av posiens vesen, har vekket en såpass sterk følelse som forakt i han? Dette skulle jeg gjerne ha visst mer om.
Tilslutt vil jeg nevne at «det romantiske» alltid har vært egnet til projeksjoner. Det er et begrep som ofte benevner noe folk distanserer seg fra, rett og slett. Selv Wergeland og Welhaven distanserte seg fra «den romantiske diktningen». Så kanskje man innenfor litteraturstudiene rett og slett skal erstatte ordet med «virkelighetsfjern», som jo som oftest er det man egentlig mener. Og spørsmålet til litteraturstudentene blir da; hva er det i dag vi anser som virkelighetsfjernt, og hva er det vi anser som virkelighetsnært. Noe som gjør «hva er virkeligheten» til en atskillig mer påtrengende problemstilling innen litteraraturvitenskapens behandling av tekst.
Frode Fuglesang
Advertisements

8 thoughts on “Det romantiske eller den romantiske

  1. Hei Frode, Audens forhold til romantikerne kan fylle mer enn en artikkel for seg selv. Han tok uttalt avstand fra visse (implisitte eller eksplisitte) «synsmåter» eller verdisyn han mente å identifisere i romantisk litteratur, og brukte det for å understreke sin egen orientering mot en mer klassisk tradisjon. Dette var jo veldig på moten på 20-tallet, tenk på Eliot og «poetry is not a turning loose of emotion, but an escape from emotion» (i motsetning til f.eks. Wordsworths «all good poetry is the spontaneous overflow of powerful feelings). Om Romantikeren har blitt en litteraturvitenskapelig syndebukk og synonymt med «virkelighetsfjern» i samtidig litteraturvitenskap, får være én debatt, men når det gjelder Auden, vil jeg bestride at han bruker romantikeren som «projeksjonsobjekt» . Tvert i mot utviklet han sine holdninger gjennom grundige studier av romantisk litteratur – om hans tilnærming om enn var noe didaktisk. Boken The Enchafed Flood analyserer han f.eks. romantisk symbolikk. Der tar han bl.a. for seg Wordsworth, Coleridge, Baudelaire, Rimbaud, og Melville. Hvis man skal identifisere en kritikk av romantikken i denne analysen, er den rettet mot en viss type romantisk idealisme, som (litt polemisk) heroiserer det ensomme geni; han som søker sannhet, skjønnhet og åpenbarisk innsikt i hovedsak utenfor samfunnet, i naturen (Wordsworth, f.eks. i Tintern Abbey), til sjøs (Byrons Childe Harold), eller i ensom heroisk kamp (Melville i Moby Dick). Dette er en forenkling av argumentet, som for det meste dreier seg om symbolikk (særlig Sjøen og Ørkenen) tolket gjennom dels freudianske, dels religiøse briller – men det er også den delen av argumentet som er mest relevant for min artikkel, som vier stor plass til (Audens tanker om) samfunnet og dikteren-i-samfunnet. Han assosierte også den romantiske subjektiviteten med en viss narsissisme, og mente å gjenkjenne en fare i det romantiske verdensbilde for den totalitære fristelsen: Han holdt faktisk et foredrag en gang med tittelen «Romanticism from Rousseau to Hitler»…. I The Sea and the Mirror, en dikterisk behandling av Shakespeare’s Tempest, har noen tolket Antonio (Prosperos bror, som forrådte ham og sendte ham i eksil for å overta hertugdømmet) som en destruktiv romantiker; den narsissistiske, selvrettferdige idealisten: Your all is partial, Prospero; / My will is all my own: / Your need to love shall never know / Me: I am I, Antonio, / By choice myself alone. Disse diktene har riktignok også blitt kalt «irritatingly didactic», men dog. Audens avstandstaken fra visse tendenser i romantisk diktning var essensiell i hans egen tenkemåte, og for de ideene som kom til uttrykk gjennom hans diktning. Jeg anså det derfor som viktig å ha det nevnt, men uten nærmere utdyping kan det ha framstått som ugjennomtenkt. Men noe av uenigheten mellom «romantiske» tankemåter og andre dreier seg nok nettopp om ideen om «geniet», som du selv er inne på: Er det «klarheten og kraften i deres innsikter» som avgjør en teksts overlevelse, og stammer disse innsiktene virkelig fra poetens individuelle geni? Shelley var ikke alene i å ville definere hva poesien Egentlig er, som du sier.Hilsen Hedda

    Like

  2. Hei Hedda.Takk for svar. Og beklager sein respons.Skulle gjerne sett mere levende diskusjoner i faget ja. For å visehvor hvor viktig faget egentlig er/kan være; at det ikke utelukkendedreier seg om avklaringer av “objektive” begreper, eller nitidigkatalogisering av litterære ståsteder, men om ulike måter å sevirkeligheten på, idag. Hvordan vi lever livene våre.Hvordan vi leser litteratur sier noe om hvordan vi ser på virkeligheten.Og hvordan vi bruker begreper sier noe om hvordan vi opplever virkeligheten.Og når det gjelder nettopp dette er kanoniserte koordinater av relativbetydning, ikke autoritær.Men, tilbake til saken, i teksten min ønsker jeg altså å vekke endebatt rundt bruken av begrepet romantiker, i litteraturvitenskapen,idag.Inspirert av din bruk av begrepet, som jeg mener målbærer en generelltendens. Til lemfeldig omgangOg da er det, som du sier, jo nettopp ikke Audens bruk av begrepet jegadresserer, men din. At du har funnet mange kilder som bruker begrepetom noe man kjenner behov for å distansere seg fra, psykologisk sett,som den gode samfunnsborger man er, er jo i den sammenheng ikke sårelevant.Men ja, det tydeligjør at min forståelse av hvordan du brukte begrepetvar korrekt, nemlig noe i retning av fascistisk diktator; “han varkanskje agitator.., men ikke romantiker”, det konstrueres en graderingher mellom politisk engasjement, og tyranni. En linje tegnes opp, hvorromantiker ligger bortenfor agitatoren i verdiekstremisme.Noe som jo slettes ikke er ueffent når det gjelder Byron. Som joåpenlyst hyllet Napoleons kraft og vilje til å sette igjennom sittfolks vilje til forandring, av status qou, monarki til “folkestyre”, ifortsettelsen av den franske revolusjonen. Men som samtidig ogsåforsvarte den lille mot den store, som i forsvaret av Hellas overfor”undertrykkeren” Tyrkia, som jo ble hans død.Når det gjelder de andre romantikerne var utviklingslinjen annerledes,feks Wordsworth, som rundt 1790 var kjempetilhenger av den franskerevolusjon og opplysningidealene, som jo i stor grad handlet om troenpå rasjonalismen, i hans umiddelbare nærmiljø representert vedfilosofen Godwin, vendte seg etter the “reign of terror”, (som jo varden umiddelbare, og kanskje naturlige, følgen av at noen tok maktenmed vold, og viste vilje til å forvare den, med vold.) bort ifra troenpå rasjonaliteten som det ene saliggjørende, og mot en tro påintegrering av følelser i fornuften. I moderne ord viser han en viljetil å inkludere ubevisste prosesser i forklaringen av menneskligehandlinger.Følelser og fornuft er med andre ord ikke motsetninger innenforWordsworths tankeunivers, noe man jo også kan kjenne igjen fra en delmoderne psykologer, som feks Finn Skårderud, og hans “det er ikketankene som styrer følelsene, men følelsene som styrer tankene”.Og det er denne inkluderingen av følelsene i tankene (at det ikkedreier seg om et hopp fra den ene til den andre) jeg syneslitteraturvitenskapen her ved UiO, og du, i artikkelen, og i mailen,tar for lett på.Når det gjelder Auden vil jeg hevde, utifra minvirkelighetsforståelse, at det ikke nødvendigvis er noen motsetningmellom det å foreta grundige analyser av romantikerne, og det å brukedem som projeksjonsobjekt.Men at de grundige analysene hans av romantikerne, i bunn og grunnstyres av de blinde punktene i hans psyke,; mao de sidene han ikkeaksepterer hos seg selv, bla “tyrannen”, for å bruke et arketypiskspråk, projiserer han på romantikerne, og det er nettopp derfor hanhar sånn et behov for å inkludere en mann som Hitler, innenfor denlitterære kategorien “romanticism”, hvor han jo ikke har noenting ågjøre. Eller, for å si det på en annen måte, hvis Hitler erromantiker, er alle det (I spennet mellom Tintern Abbey og Min Kamp erdet plass til oss alle).OK. Det får holde i denne omgang.Alt godtFrode

    Like

  3. Hei,om følelsenes integrasjon i fornuften er et undervurdert tema i litteraturvitenskap er en annen diskusjon enn om det finnes forbindelseslinjer mellom romantikken og visse typer totalitær ideologi. For den sistnevnte diskusjonen mener jeg at følgende trekk ved romantikken er mest relevante: En renhetslengsel (det moderne samfunnet er korrupt og fordervet, vi må tilbake til den rene og ekte naturen), og en avstandtagen/avvisning av (det korrupte, bedervede) samfunnet og en idealistisk søken etter løsninger på et ”høyere” nivå, f.eks. i en tapt fortidig ”gullalder”.Auden så også et faremoment i en idealisering av det heroiske individet. Dette hadde sammensatte grunner, som bl.a. var inspirert av freudianske ideer om sammenhengen mellom indre styrke og ytre bragder, men bunnet også i et enklere syn: At samfunnet ikke kan reddes av overmenneskelige enkeltbragder, men må finne løsninger på et mer prosaisk plan – og at en tanke om at samfunnet *kan* reddes, helbredes, e.l., er farlig fordi det er utopisk. Nå kan man jo si at det er forskjell på å virkeliggjøre ideer i kunst og i politikk. Som du er inne på er det en lang vei fra et landskapsdikt til et politisk manifest. Men hvis fokuset først er på kunstens politiske potensial, kunstnerens rolle i samfunnet, osv, blir ideene og idealene også tolket i en samfunnsmessig kontekst. Hva skjer når estetiske idealer bringes inn i politikken? Renhetslengsel har jo f.eks. helt andre assosiasjoner som del av en samfunnsvisjon enn som del av et litterært verk. En følelsesbasert eller subjektiv sannhetsopplevelse får også andre konsekvenser. Men det må være sagt: Ideer som dette blir selvsagt først totalitære i kombinasjon med andre historiske og ideologiske fenomener. I nasjonalsosialistisk ideologi ble jo f.eks. renhetslengselen, tilbake-til-naturen-tankegangen (Blut und Erde), og den utopisk-idealistiske framtidsvisjonen koblet sammen med ”vitenskapelige” teorier om rase, og forsøkt virkeliggjort gjennom et hyperrasjonalistisk byråkrati – osv osv. Tanken er ikke å sette likhetstegn mellom totalitarisme og romantikk, men å kunne gjenkjenne idéhistoriske (og kanskje estetiske) trekk som går igjen i ulike bevegelser. At jeg imidlertid skal ha brukt begrepet ”romantiker” synonymt med ”fascistisk diktator” i Auden-artikkelen kan jeg ikke si meg enig i. Ser at setningen er litt slurvete, siden det å romantisere krigsinnsats kan forveksles med det å være Romantiker i litteraturhistorisk betydning. Parentesen burde kanskje vært utelatt.Jeg ser at diskusjonen har forflyttet seg litt vekk fra det du opprinnelig var interessert i, nemlig romantikerens stilling i litteraturvitenskapen. Men om innlegget ligger ute kan jo andre interesserte også ta opp tråden.Hilsen Hedda

    Like

  4. Hei ja. Vi trekker visst diskusjonen i litt forskjelige retninger, he he.Jeg synes du snakker på et veldig overordnet plan, og har littproblemer med å følge deg på en del punkter.Feks om det finnes en bestemt type lengsel i mennesket som i størregrad enn andre “fører til” politisk tyranni.Du snakker og konsekvent om “romantikken”, som om det var et reeltfenomen, og ikke kun en akademisk konstruksjon, som for lengst harutspilt sin rolle, slik jeg innledet med å si, med henvisning tilArthur Lovejoy`s:«The word «romantic» has come to mean so many different things that,by itself, it means nothing.It has ceased to be perform the function of a verbal sign» (1924)(Som er helt i tråd med resultatet av mine egne forsøk på å forståbegrepet, de siste årene)Så da blir spørsmålet, denne renhetslengselen du anklager romantikkenfor å stå for/romme/være, er den en allmennmennesklig side vi alle hari oss, et ønske om forandring av noe kanskje, som til ulike tiderkommer til ulikt uttrykk, det mener nemlig jeg.Noe jeg mener å finne belegg for ved å se rundt meg: Er det feks ikkeen veldig “renhetslengsel” i vår samtidige kultur i form av ønske omren mat, ikke industriprodusert (Se pastor Hellstrøm), ren natur, ikkeforurenset osv. Hva er evt fordelen med å se på dem somforbindelseslinjer til en totalitær ideologi?Hva er ulempen? Må dekalles romantiske? (Vet ikke om det var denne type renhetslengsel dutenkte på, men utifra det du sa, om enkeltmennesker som stiller seg iopposisjon til et “bedervet” samfunn, kunne det virke sånn.)Er ikke da alle trender i et samfunn forbindelseslinjer til entotalitær ideologi; har ikke alle tankeretninger/måter å se på livetpotensiale i seg til å bli totalitær ideologier. Se kristendommen,kommunismen, markedsliberalismen, naturvitenskapen osv.Jeg tror generelt at tenkene dine ville stått seg bedre med konkreteeksempler, ihvertfall ville jeg forstått dem bedre da (:), enten fralitteraturen i den romantiske periode, eller fra samfunnet idag. Erdet ikke forskjell på hva de ulike romantiske dikterne sto iopposisjon til? Altså hvilke deler av samfunnet de opplevde sombedervet. Shelley foreksempel, angrep bla den bokstavelig taltsinnsyke styresettet til kong George III, med sønner (England in1819). Wordsworth savnet dypere innsikt i tingenes natur, og anklagetbla sitt samfunn for overfladiskhet (Tintern Abbey/ Milton, we needestthou) og Blake var bla illsint på kirkas moralistiske annektering avfolks tanker; “only mind forced menacles do I hear” osv.[Fortsetter under]

    Like

  5. Men ok. Kanskje vi skal gi oss der. Ser at du berører det kompleksesamspillet i forhold til andre verdenskrig, noe Baumann som du nevneri artikkelen har beskrevet veldig bra, såvidt jeg husker helt utenreferanse til “romantikken”. Det var jo i stor grad mainstreamnaturvitenskap som ble brukt til å begrunne jødeutryddelsen, avHitler, (som jo eksplisitt tok sterkt avstand fra rene følelesbaserteståsteder; det han sto for var rene fakta), som Knausgård behandler påen interessant måte i bind 6, så anførseltegnene dine rundtvitenskapelige må droppes. Og moderne byråkrati som iverksatte, meddødelig effektivitet.Vitenskapens objektivitet vil alltid romme et stort potensiale forovergrep, nettopp fordi objektiviteten den hevder å representerealltid vil kunne trumfe det enkelte menneskes erfaringer, tanker ogfølelser, noe som definitvt åpner for “legitime” kollektive overgrep.Å si at noe er følelsesbasert er først og fremst et retorisk grep, forå diskreditere et utsagn, ikke noe mer. Å finne ut av hva somegentlige er “fakta” og hva som er “følelser” er et uhyre komplisertanliggende, som må gjøres av det enkelte menneske.Det finnes ingen over, og ingen under, det enkelte menneske, menerjeg. Et romantisk ståsted?Det er ihvertfall et ståsted som søker å unngå hierarkiske meningsbygninger.Men ja, legg det gjerne ut på bloggen, så får vi se om noen tardiskusjonen videre, eller deler av den, håper det..!Frode

    Like

  6. Hei! Interessant samtale..Selv om jeg vanskelig kan se at noen endelig avklaring av begrepet er innen rekkevidde..:) Selv er jeg svak for denne definisjonen av Romantikk; den er liksom tilstrekkelig diffus til å bli helt presis:Ekte romantikk er tysk, den er mystisk og visjonær, hele universet slumrer i sjelens dyp, og gjennom poesien, som kommer innenfra, kan vi ha kontakt med kosmiske krefter og formidle naturens egne innsikter som skjuler seg bak kryptiske tegn. Drømmen og galskapen, kanaler for sjelens underjordiske, skaper uendelige kopier av bildene og formene som naturen byr frem i et profetisk språk. Den udødelige sjelens metafysiske lengsel kan ikke tilfredsstilles innenfor det normale menneskelivets trange grenser og banale begjær; den vil alltid tørste etter kunnskap som på guddommelig vis kan rekonstruere den opprinnelige harmoni og tolke artikuleringene mellom de himmelske sfærer og de jordiske arkaner. Alt har sitt utspring i individet, som er medium, mystagog og demiurg på èn gang, selvtilstrekkelig og mangfoldig.(Fra Karin Gundersens artikkel, “Romantikkens kontuiniteter”, Agora 1-2, 2010)

    Like

  7. Dette var et interessant forum. Jeg har selv jobbet med romantikken i hele min yrkeskarriere, vesentlig som gjendikter av de store engelske romantikere, men også med bøker om WIlliam Blake og Henrik Wergeland. Høsten 2017 kommer min bok ROMANTIKKENS UNIVERS på Dreyer. Den vil ta for seg romantikken som begrep, holdning, stilart, livssyn osv. Ikke bare engelsk romantikk, men også tysk og fransk. Det blir romantikerweekend på Schafteløkken 29.september og 1.oktober.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s